The night fox has visited you! Moahaha!

Simen og jeg er slue personer. Ikke at de slue egenskapene overkjører vår humoristiske sans. Dere som ikke var med oss, dvs. alle, da vi var alene, lurer vel sikkert på hva jeg snakker om, og med god grunn. Dette er jo selvfølgelig ikke noe man bare vet, vil jeg si. Mange vil si umulig, men på langt nær alle.
Vel, jeg har vel gått rundt grøten lenge nok. Dette var altså historien som utspilte seg i de tomme skolegangene på Asker Videregårende Skole, etter skoletid 7. mai, 2009. Alle oppfordres til å sette seg inn i fortellingen. Sett gjerne på bakgrunnsmusikk.

Etter en lang og veldig avslappende skoledag gikk Simen Baastad og jeg, Sindre Tuset, i retning skapene der Simen oppholder skolebøkene han til enhver tid ikke bruker. Jeg stod og så på at han la mattebøkene sine inn i skapet sitt, mens jeg fiklet med en kodelås med tre nummerhjul. Jeg ser jo selvfølgelig på dette som en utfordring , og begynner som smått å sette meg inn i låsens mekanisme. Simen gjorde seg ferdig med å legge fra seg bøkene sine, reiste seg opp og beundret teknikken jeg brukte på å løse den tresifrete koden sjølve livet hadde gitt meg. Etter et drøyt minutt så jeg meg lei, og lot den få bevokte sitt dyrebare gods.

Simen derimot, ville ikke la den henge helt enda, og begynte å snurre på låsen.
"Hadde det ikke vært gøy om det var 007" lo han mens han stilte inn låsen på koden han nettopp hadde sagt. Jeg poengterte at han hadde stilt det inn på feil rekke, og lo litt av hans feil, slik man jo alltid gjør når folk dummer seg ut. Han stilte på låsen igjen. Låsen åpnet seg med et lite klikk.

Vi ble stående, vanntro, ett lite øyeblikk. Vi åpnet skapet, og kjente igjen navnet som var tusjet på kalkulatoren ( som jeg av personvernsgrunner selvfølgelig ikke oppgir her). Da vi ikke er typen ungdom som rundstjeler et skap vi greier å åpne, tok vi ingenting, men i stedet la vi igjen en liten lapp (her kommer liksom det morsomme inn da), der vi skrev:
"Det var vel en litt åpenbar kode, huh?
Oh, James..."
Hadde vært gøy å se reaksjonen til vedkommenet.

Mulig jeg dro ut historien litt, merker jeg nå, men jeg påstår nonchalant at dere har brukt feil bakgrunnsmusikk. SHAME ON YOU!

Nok fra meg for denne gang :)